I vårt innlegg i FiN 20. mai, imøtegikk vi flere angrep på Truls Olufsen Mehus, Nils Einar Samuelsen og Karin Arnesen Hamnevoll – som alle tre hadde påpekt at Pride-logoen hadde havnet på 1. klassingenes skolesekker. Det var nok til at Heitmann skrev - sitat: «Dette er konspirasjonsteorier og de samme teknikker som Donald Trump bruker; skap polarisering, hiv rundt deg med falske nyheter, skap hat».

Når vi så prøver å dempe hans form for hatprat, hevder han (FiN 31. mai) at det er vi som har trukket hatprat-kortet, enda alle som kan lese godt kan se at det var ham selv som trakk det. Heitmann hevder også at dette var «forutsigbart», og at «marginaliserte» grupper som oss vanligvis gjør slikt. Og så bruker han sitt eget hatpratkort til en lengre utredning om hva som er definisjonen på hatprat og om det han og andre har skrevet kan kalles hatprat eller ikke. Litt av en retorikk, får en si.

Vi tåler godt saklig kritikk. Vi tåler også å bli marginalisert. Ifølge Heitmann bør vi visst tåle det meste. Det vi ikke kan tåle, er den form for dreining av debatten som Heitmann nå står for. Kanskje forstår vi ikke alt vi burde forstå, men vi forstår i det minste når man bør avslutte en debatt som har sporet av.